Hei igjen,

Dag 20 er unnagjort, og den var ikke så verst. Vi starter med en god fottur på Selsøyviken. Petter lurte oss opp på en topptur (les 45 høydemeter) men det var nok for å få en storslagen utsikt. Deretter ble de dieselfylling, beskuelse av Hurtigruta som passerte og en utrolig rolig seilas i mellom 0,7 og 2,3 knop. Vi skulle jo ikke så langt og vi så masser av detaljer i flott natur. 2 niser kom å tittet på oss og vi på de. Sauer på øyene. Lurer på om noen hadde merket om vi rappet en. Sauekjøtt er jo godt, men etter nærmere ettertanke kom en del praktiske detaljer vi måtte ha tenkt på. Vi har aldri filetert en sau før. Det er kanskje litt vanskeligere enn en sei? Det er mulig at noen hadde blitt litt irritert også, Katarina (p.g.a. alt sølet) selv om det kanskje hadde blitt oppveiet av at hun kunne fått ulla og kunne lage mere ullundertøy «for a rainy day», bonden fordi han kanskje ville tro at han ikke kunne telle lenger og ikke minst sauen som kanskje ikke hadde satt pris på å bli filetert av amatører.  Så vi lot sauen være i fred. Det var vel best slik.

Vi ankom Rødøya og vips så kom sola fram. Først skiftet vi (les Petter med moralsk støtte av skippern) pumpe huset til toalettet akter. Odøren som kom fra en dårlig tilbakeslagsventil passet ikke så godt til ettterbarberingsvannet til Skippern som har barbert seg i dag. Deretter to Petter en skikkelig topptur og Katarina og undertegnede satte kajakkene på vannet og nøt en fantastisk padletur. Å klype seg i armen blir ikke nok, her må det et skikkelig grepatak i låret for å kunne forstå hvor flott det er. Men det ble med tanken fordi det er litt upraktisk å klype seg i låret når man padler og vondt gjør det også, og skulle man da også gå rundt blir jo vondt bare verre.

Etter padleturen kom Petter ned fra fjellet hvor noen ørner var veldig interessert i T-skjorta hans. Eller kanskje så de for seg et mulig saftig måltid. Petter hørte ungene skrike fra redet; «vi vil ha han, vi vil ha han», men Petter var ikke helt enig og fortet seg ned fjellet igjen og prøvde seg på en liten kajakktur han også.  Spesielt stødig var han ikke, men det kom seg etter hvert. Kajakken klagde litt på tyngden, men siden den ikke er medlem i noen fagforening var det ingen som hørte på den.

Etter å ha sett Petter i kajakken måtte vi roe nervene og tok en bitte liten GT før det ble dusjing og et herlig fiskemåltid på Klokkergården. Se bilde. Fantastisk sted.

Vi ligger på et super flott havneanlegg , solen fortsetter å skinne og vi synes vi har hatt en helt fantastisk dag igjen. Det eneste negative er at det kom inn en tysker med en stor båt og mannskapet påstår at den har en høyere mast enn Capraia, men det er sikkert feil.

Som hevn,bare i tilfelle den skulle være høyere, tenkte jeg at jeg skulle fortelle de at de måtte sitte oppe å se på solnedgangen siden den er så fantastisk flott her, men etter nærmere ettertanke hadde det kanskje vært litt dårlig gjort. Det hadde jo da måttet ventet til august siden solen er oppe hele tiden nå. M.a.o. livet er ikke så verst og med disse bevingede ord slutter bloggen for i dag.