Onsdag 8. desember, 28:05.1N 17:06.5W

 

Sitter alene med kaffen etter frokost for første gang på tre og en halv uke. Det har vært en hektisk charterperiode ombord i Alona, med båten full av hyggelige mennesker. En sosial periode i Norge har vært etterfulgt av en like sosial tid her nede. Som den samvittighetsfulle blogleser har fått med seg, har dette medført en viss forskjømmelse av rapporteringen. Nå er det imidlertid aleneliv noen dager, og jeg skal prøve å forbedre meg.

 

Trond, Knut og Torkel kom ombord søndag 28. desember, Trond dro hjem søndagen etter, mens Knut og Torkel dro i går. De har vel vært det mannskapet som har fått med seg mest vær. Den første mandagen blåste det full storm, med orkan i kastene på nordsiden av Tenerife. Den dagen ble båten liggende i havn, mens vi leide bil og kjørte rundt. Ikke det beste sightseeing-været – tåka lå tett over det meste av øya, vi hadde kun seks grader oppe på ‘høysletta’ i drøye 2000 meters høyde, og med regn og vind er det ganske surt. Men det var likevel imponerende og litt skremmende å se ødeleggelsene: steinras som nesten blokkerte veien, områder der belter av store furutrær var knukket som fyrstikker halvveis opp stammen, takplater som kom feiende avgårde i vinden (en blåste sågar rett inn i hekken på bilen vår mens vi kjørte, og hang der noen sekunder før den plutselig føk en annen vei), ... I det siste dagslyset klarnet det opp, og vi fikk flott utsikt over det fantastisk bratte landskapet på nordvestsiden av øya, der vi kjørte langs små og supersvingete veier, der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Avslutningsvis havnet vi på fotballpub i en liten by, med kjempestemning under visning av Barcelona – Real Madrid. Resultatet (5-0) var jo skuffende for oss med sympatier for Real, men fotballen Barcelona oppviste var stor kunst.

 

Tirsdagen kastet vi loss og satte kursen mot La Gomera, og fikk en av de friskere seilasene jeg har hatt på turen. Vi lå på kryss nesten hele veien, med liten til stiv kuling og tilhørende bølger imot, og fikk den ene bøtten med sjøsprøyt etter den andre over oss, der vi satt og klamret oss fast i en båt som lå godt på skrå. Heldigvis var det sol, og varmt i lufta og vannet, så lenge satt vi i bare t-skjorte og shorts og lot oss bli gjennombløte, uten å la oss plages av det. Det var friskt for meg, og en tøff start for det nye mannskapet. Men de tok det på strak arm, og skiftet på å stå til rors gjennom dagen og inn i de første kveldstimene, før vi endelig gled inn på havna i San Sebastian.

 

Onsdag bar det videre mot La Palma, enda lenger vest og enda mindre turistpreget enn La Gomera. Det var heldigvis mindre vind denne gangen, men en ti-timers seilas er lenge uansett. Den store opplevelsen var en hval Torkel plutselig så på vår høyre side. En svartglinsende, glatt ‘øy’ dukket opp av vannet like ved siden av båten, og dukket så, med kurs rett under oss. Det siste vi så var en stor strømvirvel etter det som må ha vært et kraftig slag med halen like under vannflaten. Det hele var så nært at vi fikk følelsen av at hvalen kunne komme til å treffe oss, men gikk likevel så raskt at det ikke var tid til å bli redd. (På den annen side har jeg sett mange delfiner som har turnet i vannet rundt båten og baugbølgen, gang på gang har en tenkt at kollisjon er umulig, men de kræsjer hverken med båt eller hverandre, så det er jo rimelig å tro at også en hval vet hva den gjør. Og heldigvis var den jo ikke hvit.) Vanskelig å anslå hvor stor den var etter bare å ha sett en del av ryggen over vannet, men vi var enige om at den i hvert fall måtte være like lang som båten – dvs ti meter.

 

La Palma bød på en fantastisk sekstimers fottur, La Rute de los Volcanes, der vi fulgte en rekke kratere langs fjellryggen som strekker seg sørover på øya. Toppene var på nesten 2000 meter, men var ikke de høyeste på denne øya som skryter av å være verdens høyeste i forhold til areal (hvordan de nå har regnet ut det). Mange av kraterne var ganske nye – et hadde først åpnet seg i 1949 – og det var et ganske ‘ferskt’ vulkanslandskap å bevege seg i. Fasinerende var det at over store områder utgjorde furutrær den eneste vegetasjonen. Noen steder store trær som i vanlig skog, andre steder bare en og annen liten busk. Et flott landskap å gå tur i.

 

Mer kuling gjorde at vi ble liggende lenger på La Palma enn planlagt. Trond tok fergen tilbake til Tenerife derfra, mens Knut og Torkel og jeg seilte båten tilbake til La Gomera på mandag. Det ble en ny dag med kuling gjennom mye av seilasen, men denne gangen i alle fall ikke direkte forfra. Og etterhvert fikk vi en flott seilas, mens vi hørte på lydbok av Knut Nærum. En virkelig stor flokk med delfiner- kanskje 30? - hadde tydeligvis også sans for humor, og holdt følge med oss lenge, mens de bedrev formasjonshopping og synkronsvømming på alle sider av båten.

 

Den drøye uka med gutta har vist at også på Kanariøyene er det fornuftig å følge med på værmeldingen. Mens jeg hittil har hatt litt ‘alltid snilt vær’-følelse her nede, så har øyene vist en annen side nå, med virkelig mye vind, stadige regnbyger, og høye bølger. Statistikken viser at desember er måneden med mest regn her, så helt uventet burde det ikke være. Samtidig har ikke dette været vært normalt heller. Stormen i forrige uke førte til mange problemer på øyene, med stengte skoler, butikker, veier og flyplasser, og det er ikke hverdagskost. Og båtene i den store regattaen over Atlanterhavet, som startet fra Gran Canaria i forrige måned, klager over unormale vindforhold og –retninger, noe som ser ut til å gjøre regatten til den langsomste av de 25 som har vært. Her på Kanariøyene er det imidlertid meldt at vinden skal stabilisere seg på den normale vinden fra NNØ utover uka – så får vi håpe det betyr bedre vær resten av måneden.